Midnattssollaboratoriet: dyrevennen Mio og gåten om en ukjent venn som gjemmer seg i tåken

Det var ingen planlagt ekspedisjon denne morgenen. Likevel samlet barna i Midnattssollaboratoriet seg da dyrevennen Mio fant en fjær med tre sølvprikker på den vindfulle øya. De avtalte to regler: Naturen skulle få være i fred, og hver påstand måtte støttes av en observasjon. Midnattssollaboratoriet ga dyrevennen Mio et konkret spørsmål: Hvordan kunne gruppen forstå en ukjent venn som gjemmer seg i tåken? På den vindfulle øya knyttet laget en fjær med tre sølvprikker til spor etter nattens regn. Med en hjemmelaget vindmåler og farget glass dokumenterte de 2 forsøk under koden E07-185.

Den første målingen passet dårlig med kartet, så laget fulgte sporet langsomt. Med en hjemmelaget vindmåler sammenlignet de temperatur, retning og lyd på den vindfulle øya. To forslag ble forkastet, men den tredje forklarte både en fjær med tre sølvprikker og hvorfor små dyr hadde endret rute. I feltloggen E07-185 sammenlignet dyrevennen Mio verktøyet en hjemmelaget vindmåler med øvelsen tidevannsmåling. Barna målte 37 meter på den vindfulle øya fordi spor etter nattens regn påvirket undersøkelsen. Til slutt forklarte de hvordan en fjær med tre sølvprikker endret hypotesen om en ukjent venn som gjemmer seg i tåken.

Ingen hadde tatt høyde for at gruppen måtte arbeide uten å vekke et sovende dyr. Barna måtte gi slipp på favorittplanen sin, beskytte stedet og begynne på nytt med færre materialer. Samarbeid ble nå en handling, ikke bare et ord de hadde skrevet i feltboken. Vendepunktet i Midnattssollaboratoriet kom da gruppen måtte arbeide uten å vekke et sovende dyr. Dyrevennen Mio la bort en hjemmelaget vindmåler, vurderte en ukjent venn som gjemmer seg i tåken på nytt og brukte farget glass til å beskytte området på den vindfulle øya. Slik ble samarbeid synlig i beslutningen, ikke bare i ordene.

Foran hele Midnattssollaboratoriet forklarte barna både det de visste og det de var usikre på. De demonstrerte en hjemmelaget vindmåler, lot publikum prøve og oppdaget gjennom et barns spørsmål at stjernene markerte tidspunktet, ikke retningen. Da falt den siste brikken i «En venn i tåken» på plass. Under prøve E07-185 samlet dyrevennen Mio tre deler av undersøkelsen: en fjær med tre sølvprikker, tidevannsmåling og en hjemmelaget vindmåler. Målingen på den vindfulle øya ga et klart svar: stjernene markerte tidspunktet, ikke retningen. Resultatet holdt i 9 °C, med vind fra nordøst og spor etter nattens regn.

Midnattssollaboratoriet feiret ikke med en pokal, men med en åpen verkstedkveld. Dyrevennen Mio viste både den mislykkede modellen og den som virket. Barna forsto at samarbeid kan måles i måten kunnskap deles, feil forklares og naturen forlates like hel som før. Midnattssollaboratoriet avsluttet oppdraget om en ukjent venn som gjemmer seg i tåken med en åpen demonstrasjon. Dyrevennen Mio tok fram farget glass og presenterte funnet: stjernene markerte tidspunktet, ikke retningen. Barna etterprøvde 37 meter av ruten, og arkivet E07-185 bevarte både feilen, løsningen og verdien samarbeid.